Nowhere man

Jeg har en eksistensiell krise. Klisjéaktig nok. Idag gikk jeg rundt i to timer å prøvde å finne ut hvorfor jeg er til. Hvorfor jeg er akkurat her og hva jeg skal med meg selv. Det var en utrolig tragisk prosess. Middelalderen plaprer om momento mori, og det er akkurat det, men hva liksom? Hva gjør vi? Er det mer givende å redde tusen barn i Afrika enn å sette seg ned på en komposthaug og bare råtne vekk sammen med den dårlige frukten? Barna i Afrika skal jo også dø en gang uansett. Det er en deprimerende tanke at uansett hvor mange ganger man redder folk eller seg selv, så tar det en gang slutt uansett. Ingen er superman. Ingen er udødelige og alt vi gjør som er bra og som har betydning, vil en dag bli glemt av historien, visket vekk av tidens tann. Nedbrytningsprosessen er ett faktum for alt.

Kanskje meningen er å bare leve. Å puste, og oppleve og å hjelpe. Å gå seg enlang tur og være fornøyd med seg selv. Å kose seg med mat og drite det ut igjen etterpå. Kanskje meningen er at det ikke er noen mening i det hele tatt. Kanskje noen ser på oss? Kanskje det virkelig ER en Gud? Kanskje Heath Ledger løper rundt på rosa skyer og har det mye bedre nå, fordi det som virkelig betyr noe skjer etter at man er død? 

Og i mellom tiden er vi alle litt som Beatles synger:

He`s a little nowhereman

sitting in his nowhere land

making lots of nowhere plans

for nobody