Moshi Moshi!

Man må ikke se ut som ett tivoli i de snirklete gatene i Harajuku, til tross for at det er en liten gjenganger av elementer fra La Chapelle//Koons//Murakami//Anime, kan den stilsikre også plukke med seg tips fra filmnoir inspiratører og den klassiske nacy drew verdenen.

Bildene er hentet fra www.dropsnap.jp, som driver en slags "5 på gata" blogg. 

Skal man skille seg ut, og vil oppdage uante inspirasjonskilder, er det her man bør gå. 

Om man selvfølgelig ikke er så heldig å faktisk befinne seg i selve kjernen til inspirasjonen,

T o k y o.

F R A N K S T E L L A

Takk til Christina som fikk meg til å stønne av lykke ved nyoppdagelsen av denne fantastiske kunsten, laget av ærverdige Frank Stella. De tidlige verkene hans minner en smule om de stijl bevegelsens mesterverker og har fortjent en vell undt plass her hos meg.

Fashion and passion

Jeg har laget min aller første t-shirt.

Jeg er fornøyd og uansett hva du sier, så er den fin.

MÅ jeg lissom?

Har en tendens til å flashe rompa mi når jeg drikker.

Jeg begynner å bli litt lei av det!

Kåkksåkkårs!

Du vet når man kjeder seg. Da finner man på ting for å få viseren til å gå. 

Vi ville se hvor langt vi kunne stappe en a) banan, b) agurk

ned i halsen.

Dette må forresten, på ingen mulig måte bli forvekslet med aktiviteten kuksuging som er svært populært blant jenter og homofile!

Dette var noen minneverdige dokumentasjonsøyeblikk...

G r ø n t

Oh ladyboy!

Hva er greia med at det bare er de mest maskuline homsene som egentlig vil være jenter?

Nowhere man

Jeg har en eksistensiell krise. Klisjéaktig nok. Idag gikk jeg rundt i to timer å prøvde å finne ut hvorfor jeg er til. Hvorfor jeg er akkurat her og hva jeg skal med meg selv. Det var en utrolig tragisk prosess. Middelalderen plaprer om momento mori, og det er akkurat det, men hva liksom? Hva gjør vi? Er det mer givende å redde tusen barn i Afrika enn å sette seg ned på en komposthaug og bare råtne vekk sammen med den dårlige frukten? Barna i Afrika skal jo også dø en gang uansett. Det er en deprimerende tanke at uansett hvor mange ganger man redder folk eller seg selv, så tar det en gang slutt uansett. Ingen er superman. Ingen er udødelige og alt vi gjør som er bra og som har betydning, vil en dag bli glemt av historien, visket vekk av tidens tann. Nedbrytningsprosessen er ett faktum for alt.

Kanskje meningen er å bare leve. Å puste, og oppleve og å hjelpe. Å gå seg enlang tur og være fornøyd med seg selv. Å kose seg med mat og drite det ut igjen etterpå. Kanskje meningen er at det ikke er noen mening i det hele tatt. Kanskje noen ser på oss? Kanskje det virkelig ER en Gud? Kanskje Heath Ledger løper rundt på rosa skyer og har det mye bedre nå, fordi det som virkelig betyr noe skjer etter at man er død? 

Og i mellom tiden er vi alle litt som Beatles synger:

He`s a little nowhereman

sitting in his nowhere land

making lots of nowhere plans

for nobody

James Dean er død

Lets face it James Dean er død, og kommer aldri tilbake. Det gjør forresten ikke Elvis, Grace Kelly eller Jesus heller. Men jeg vet om noen ganske bra erstattninger, hvertfall til James:

AGYNESS DEYN!!!!!

Du vet. Jeg hater enkli når folk blir hekta på kjendiser. Jeg synes på en måte de som er det, ofte virker en smule hjernesvake og tilbakestående, og jeg har liksom aldri helt skjønt facinasjonen . Dere husker kanskje han tjukkebolla som var med i Tufte, han som samlet på autografer, han er jo ett prakteksempel. 

Uansett, igår når jeg tok min alt for innarbeidede og forutsigbare lørdagskaffe utenfor farmers i Markveien trippet en aldri så liten tankevekker forbi meg. AGYNESS DEYN! Og jeg bare "WHAAAT?" Hva gjør hun her. Oslos gater er ikke verdig en slik celebritet. Hun burde få gå på gullstøv og rosa lotusblomster i sateng. Ikke la henne skitne til skoene sine mot den harde asfalten. Jeg falt i koma. Og er fortsatt på stadiet der jeg sier "...og jeg bare", så det vil nok si at det vil ta en stund før min første "knockout" celebritybite går over...